Kuldemedier og HMS
Syntetiske kuldemedier
De ikke naturlige kuldemediene er kjemikaler som ikke finnes i naturlig form og som er syntetisk fremstilt. Mediene tilhører gruppen halogeniserte hydrokarboner som fremstilles på basis av metan (CH4) eller etan (C2H6), ved at ett eller flere hydrogenatomer erstattes med en eller flere halogener. Halogener omfatter i denne sammenheng hovedsakelig klor og fluor, men i enkelte stoffer benyttes også Brom, eksempelvis som brannslokningsmidler (eks. 1211, 1301 og 2402).
|
Syntetiske kuldemedier omfatter kjemikaliegruppene: |
|
KFK (klorfluorkarboner, KFK-11, KFK-12, KFK-502 m.fl.) |
|
HKFK (hydrofluorkarboner, KFK-22, HKFK-410A, HKFK-401B m.fl.) |
|
HFK (hydrofluorkarboner, HFK-134a, HFK-404A, HKFK-401B m.fl.) |
| PFK (perfluorkaronder, inngår i enkelte blandinger) |
Syntetiske kuldemedier har vært anvendt til varmeveksling i kuldeanlegg, kjøleskap, frysedisker, AC-anlegg og andre typer kulde- og varmepumpetekniske innretninger i flere tiår. Historisk ble de syntetiske kuldemediene introdusert som ”sikre” kuldemedier. De ble tatt i bruk fra 1960- tallet. De syntetiske mediene var blant annet ikke brennbare, luktfrie og kunne i tillegg tilbys til en relativt lav pris. Det var først på midten av 70 tallet at forskerne Rowland og Molina lanserte teorien om hvilke skadevirkninger disse mediene hadde på ozonlaget.
Historisk utvikling ved bruk av syntetiske kuldemedier:
|
| 1960- KFK (klor Fluor Karbon/Freon) - Sterk drivhusgass |
|
1960-HKFK (Hydrogen Klor Fluor Karbon) - Moderat drivhusgass |
|
1990-HFK (Hydrogen Fluor Karbon) – erstatning for KFK -Moderat drivhusgass |