Hva er F-gasser

Drivhusgasser eller klimagasser er alle typer gasser som bidrar til å øke drivhuseffekten. Mens CO2, metan og nitrogenoksyd (lystgass) er naturlig forekommende klimagaser, fremstilles fluorholdige gasser (F-gasser) industrielt.

HFK

Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og ble derfor introdusert som erstatninger for KFK og HKFK i første halvdel av 90 tallet. Bruk og utslipp av HFK gasser har økt betydelig og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst. Det viktigste anvendelsesområde for HFK gassene er som varmeoverføringsmedium i kulde, klima og varmepumpeanlegg. De vanligst forekommende gassene i Norge er; R134a, R404A, R507 og R410A. GWP (Global Warming Potential) faktoren varierer fra 120 til 12000. HFK gasser er regulert i Kyotoprotokollen.

PFK og SF6
Andre fluorforbindelser som svovelhexafluorid (SF6) og PFK-gasser er blant de mest potente klimagassene. De brytes ikke ned av ultrafiolett stråling, og kan dermed oppholde seg i atmosfæren i flere tusen år. Hovedkilden til utslipp av disse gassene er produksjon av aluminium og magnesium. Mens GWP (Global Warming Potential) faktoren til SF6 er på 22800 varierer den fra 5700 – 11 900 for de vanligst forekommende PFKene. PFK og SF6 er regulert i Kyotoprotokollen.

KFK og HKFK
KFK- og HKFK-gasser er også eksempler på fluorholdige klimagasser, selv om de ikke er av de F-gassene som er underlagt Kyotoprotokollen. I tillegg bidrar også disse gassene til å bryte ned ozonlaget som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling. Som resultat av den internasjonale miljøavtalen, Montrealprotokollen, er bruken av disse gassene trappet sterkt ned.