Kyotoprotokollen (1997)
Kyotoprotokollen ble vedtatt under Klimakonvensjonens 3. partskonferanse i Kyoto 1997. I henhold til protokollen har hvert enkelt land tallfestede utslippsforpliktelser å forholde seg til. Disse varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning.
Protokollen åpner for at land kan innfri sine forpliktelser ved bruk av tre ulike fleksible gjennomføringsmekanismer:
- Felles gjennomføring som innebærer investeringer i prosjekter mellom land som har forpliktelser.
- Investeringer i prosjekter mellom i-land og u-land uten forpliktelser.
- Internasjonal kvotehandel.
Bruken av disse såkalte "Kyotomekanismene" skal være et supplement til nasjonale tiltak. Protokollen åpner til en viss grad opp for å inkludere tiltak innen skogbruk og arealbruk som en del av utslippsreduksjonene.
Med Russlands overlevering av ratifikasjonsdokumentene i slutten av 2004 trådte Kyotoprotokollen i kraft 16. februar 2005. Industriland har gjennom protokollen for første gang bundet seg til konkrete forpliktelser om begrensning og reduksjon i klimagassutslipp.
Kyotoprotokollen etablerer tallfestede utslippsforpliktelser for i-landene i perioden 2008-2012. Ikrafttredelse krever at minst 55 land har ratifisert (godkjent) protokollen, og at i-land står for minst 55 % av i-landenes samlede CO2-utslipp i 1990. 127 land har nå ratifisert avtalen. Blant disse er det 35 i-land som står for 62 % av i-landenes samlede CO2-utslipp. USA står alene for 36 % av utslippene, men amerikanske myndigheter har som kjent ikke ratifisert protokollen.