Montrealprotokollen (1987)
Montrealprotokollen er underlagt Wienkonvensjonen, og omhandler stoffer som bryter ned ozonlaget. Denne avtalen ble ferdigforhandlet 16. september 1987 og trådte i kraft 1. januar 1989. Nesten alle land som produserte eller anvendte KFK undertegnet avtalen.
Montrealprotokollen representerte en ny type internasjonale avtaler. Forpliktende tiltak ble vedtatt etter ’føre-var’-prinsippet, selv om full vitenskapelig dokumentasjon manglet. Målet med protokollen var å stanse all produksjon og forbruk av stoffer som bryter ned ozonlaget. I protokollen ligger det en revurdering av reduksjonsforpliktelsene minst hvert 4. år, med start i 1990 i London.
Reforhandlingene skal baseres på spesifikke utredninger på vitenskapelig, miljømessig, teknisk og økonomisk grunnlag. Om nødvendig, kan partene på nevnte grunnlag fatte vedtak om videre reduksjon i forbruk og produksjon av de regulerte stoffene, korte ned tiden for å oppfylle reduksjonsforpliktelsene og la avtalen også omfatte reduksjon av andre stoffer enn de avtalen gjelder for i utgangspunktet.
Avtalen er først og fremst rettet mot produksjon og forbruk av de regulerte stoffene som råstoff. Videre legger avtalen opp til aktiv forskning og utvikling, samt utveksling av informasjon om alternativ teknologi, produkter og annen informasjon som har interesse for alle involverte parter. Avtalen åpner også for at u-land kan få teknisk hjelp til å møte de krav avtalen innebærer.